Jepp, så har jeg sagt det! Jeg har også sagt at denne bloggen er forbeholdt det positive som skjer på veien til å bli frisk. Å bli frisk fra ME. Men så er det sånn at av og til må man fire litt på sine egne krav, faktisk ganske ofte, mange «steder» i hverdagen og livet generelt. Det er vanskelig å vite hvordan man skal være i møte med syke mennesker, (hva man skal si/gjøre og ikke si/gjøre)men det er ikke alltid så lett for oss som er syke å vite hvordan man skal være i møte med friske heller. Man vil ikke være for sytete, klagete, negativ og virke som om man synes synd på seg selv. Det kan mange ganger føre til at man pynter på sannheten, (samtidig er det jo som regel på de gode/beste dagene man våger seg ut) og da er det jo ikke enkelt for de man møter å forstå hvordan man virkelig har det. Eller hva? En litt sånn tullete sirkel egentlig.
I høst hadde jeg en skikkelig opptur. Helt fra oktober til begynnelsen av januar, var jeg bedre enn hva jeg har vært på flere år. Det er stas, ungene nærmest viste meg frem, «Se, vi har med mamma!» men samtidig vanskelig…..man må være forsiktig, og hvis man sier det høyt, ja da kan man knuse det hele og alt faller i knas. Vel, det har ikke falt helt i knas, men jeg må være ærlig å si at jeg sliter litt. Det var så stas å være bedre! Ikke frisk. Men bedre, helt til man våkner en dag og så er «bedre» borte.
Kathrin skriver et innlegg i sin blogg, Dans på roser, i dag. Hun traff fullstendig blink for meg. Det er akkurat slik det er og jeg kunne ha brukt akkurat de samme ordene, hvis jeg hadde «funnet» dem og klart å sette dem sammen slik da – ja utenom kaffekoppen da, jeg drikker nemlig ikke kaffe, bare te.
Kathrin sier at hun vet ikke om innlegget blir stående der for alltid, men jeg har fått lov å linke. Les om du vil. Det er ikke ment som en klagesang fra min side, mer som et lite hjertesukk i forbindelse med nok en tålmodighetsprøve, nedtur og et aldri så lite tilbakeslag.
Men HEI! Jeg SKAL bli frisk altså…..en dag!
Ha en bedre aften!
Kjersti
Fru Langstrømpe 