Et vidunder og litt babystrikk

Gratulerer med vel(håper jeg, vet at det regnet og til og med sluddet noen steder) overstått 17. Mai alle sammen!

Det er ingenting som gjør meg så høytidstemt og får meg til å føle meg så flott når jeg tar den på, og så salig og lykkelig lettet når jeg tar den av, som bunaden. I år var den på for første gang på 8 år, det var stas.

Noe annet, som var MYE mere stas, var forrige helg da vi fikk hilse på det ferskeste familiemedlemmet vårt – nok et vidunder!

Jeg blir like rørt hver gang! Når en får en sånn liten skapning i hendene, kan man vel nesten ikke annet.

Tante hadde selvfølgelig strikket til den nye verdensborgeren.

Det kunne brukes med en gang. Tunika fra SandesGarn sitt hefte 0808. Jeg har strikket str. 1/2 år, men på tynnere pinner (2 og 2,5).  Madam Møllers babysokkar er hentet fra Nøstebarnboka og lua det samme. (lua får jo ikke dere sett her da, men det kommer…..bare vent i tålmodighet.)

Detaljbilder av tunikaen, den var gøy og faktisk ganske enkel å strikke.

Her er bildet av lua og et par sokker fra Myk start boka.

Sokkene skulle egentlig vært to rapporter lengre, i følge oppskriften, men til en nyfødt som skal bruke dem sånn littergrann – rett før det skal bli kjempefin og varm sommer – og så vokse ut av dem, så var disse lange nok.

Det har, som jeg har nevnt tidligere, blitt endel babystrikk i det siste. Dette bildet blir kanskje litt overveldende, så jeg får presentere litt og litt. I dag får det bli med det lynglilla, så får vi se hva som kommer etterhvert.

Tenk, jeg som har to jenter  begynte ikke å strikke slike ting som dette, før de var for store til å bruke det. Hadde vel ikke så mye tid heller da, det er vel noe med det.

Sitter å blogger med en hel jentegjeng rundt bordet. De sitter å tegner og prater om slikt som jenter i den alderen gjør (10 – 12 år ). Jeg tenker at tida har gått fort fra bleieskift og ammetåke, til at hvilken artist som er den beste, er det om står i sentrum. Litt sentimental – men absolutt fornøyd med mine to vidunder!

Ha en vidunderlig langhelg og gi en (uventet) klem til noen du er glad i!

Kjersti

Joda, så sånn kan det gå!

Tida går fort når man har det gøy, sies det!

Joda, tida går fort, selv når man ikke nødvendigvis har det så gøy også. At det skulle gå en hel måned fra forrige innlegg til det neste var vel ikke helt planen.  Du vet kanskje hvordan det er? Jeg har vært på husmorferie (eget innlegg kommer) og tenkte at det kunne være én uke uten blogging. Ja, så fikk jeg helt «avslutningsvegring» på alle mine ørtifjørten håndarbeidsprosjekter (mange egne innlegg kommer når de blir ferdige) + diger motstand i oppskriften på ett av dem (eget innlegg kommer), som igjen førte til at lysten til å blogge ikke  var videre enorm. Det ene førte til det andre, fridager (deilig), ingen ferdige prosjekter (kjipt), besøk fra Langtvekkistan (veldig koselig), håndballcup (gøy og grunnet mine problemer med å begrense engasjementet – litt vel energikrevende) med påfølgende dager i sengen. Joda, sånn går no dagan!

Synes du jeg klager? Det er overhodet ikke meningen. Prøver bare å forklare! Du synes kanskje ikke jeg trenger å stå til rette for deg!?! Nei, kanskje det er meg selv jeg føler jeg må stå til rette for. Ja, så setter jeg jo veldig pris på dere som er innom, bare for å se eller som også legger igjen spor etter dere. Ser at dere har vært trofaste, selv om jeg har bidratt meg ytterst lite i det siste.

På lørdag satte jeg meg for å skrive et innlegg, hadde flere innlegg klart i hodet, men det kom ikke et ord. Hva? Skrivesperre? Passer meg ikke!!!!

Det er rart hva som kan snu tilværelsen. Søndag kveld ble jeg tante igjen. Jubelen stod i taket. Gledestårer og dans i stua er naturlige ingredienser når vi får sånne nyheter. Ei perfekt lita tulle så dagens lys -og plutselig ble  mange prosjekter  ferdig i en fei!  Status på tantefronten er nå 4 gutter og 3 jenter (pluss at jeg har to liksomtantejenter i Oslo også da). Synes det er like fantastisk hver gang et fiks ferdig menneske kommer til verden. Sukk! Rørt!

Ja, så nå kan dere vente dere litt av hvert i dagene som kommer, kan iallefall love litt babystrikk 😉

Været? Kom Mai du skjønne milde? Nei, det kan vi ikke gjøre noe med, men det som har vært presentert denne uka – jeg liker det ikke!

Sees om litt!

Kjersti

100 millioner?

100 millioner, det er mye det!

Uansett hva det er,  så er 100 millioner mye av noe!

Nå var ikke jeg blant de  heldige som fikk telefon fra Norsk Tipping på lørdag.  Jeg har vært heldig på mange måter i livet, men på den måten heldig har jeg aldri noensinne vært.  For å få en slik telefon må man vel kanskje først og fremst tippe. Det gjør jeg veldig sjelden. Så da kan jeg vel  heller ikke forvente å få en slik telefon da?!

Penger er ikke alt, mye, men ikke alt. Man kan jo drømme   – det er gratis!

Noen ganger er det  vanskelig å se for seg ting – hvordan man skal klare å bruke opp 100 millioner, for eksempel. Barn er nydelige sånn! De er ofte konkrete og litt svart på hvitt. Ukompliserte og rett på.

I vinterferien var vi i Stavanger. Minien skulle inn på Narvesen for å kjøpe noe godis. Plutselig ble hun bare stående å stirre på en plakat!

«Hva er det? Kom nå!» sa Snuppa

«Nei, dette må dere se!» sa Minien og fortsatte;  «Mamma, denne ganga må du bare tippe altså!»

«Ååååå, hvorfor det?» svarer jeg i døra til kiosken

«Kom å se!» sier hun  og peker

«Se, du kan vinne 100 millioner  garn, mamma! Det måtte jo vært toppen for deg!»  svarer hun ivrig

Vi kunne ikke annet enn å le.

Det står jo faktisk ikke noe om hva en kan vinne på plakaten.  Slår man så sammen bilde og tekst (og med den mora hun har – som strikker overalt)  kan man jo godt forstå hennes konklusjon.

Vel, må nok innrømme at «100 millioner garn» høres flott ut og som en bra oppstart for en garnbutikk, meeen kanskje litt i overkant mye.

Jeg har nok drømt om garn, strikking og diverse håndarbeid, men aldri i så store mengder. Nei, det er nok andre ting drømmene mine er fylt oftere med, men Minien min, tanken var god og takk for en god latter!

I denne stund håper jeg du drømmer om det beste du vet og våkner uthvilt og klar for en ny dag med nye muligheter………med eller uten 100 millioner ….kroner, hybelkaniner,  gjøremål, klemmer…..

Kjersti

Dårlig dag – adrenalinrush – lykkerus

Da jeg våknet i dag, gav hver celle (føltes det som iallefall) beskjed om at dette var en av de heller dårligere dagene mine.  Som mottoet mitt sier så er det jo ikke annet å gjøre enn å «ta det som det kommer». Målet var da å ha stått opp og være sånn passe presentabelt påkledd til Minien kom hjem fra skolen. Det kan noen ganger være et møysommelig arbeid, kan jeg fortelle.  I dag mer enn andre dager.

Starter dagen din slik og du ønsker et kjapt rush med adrenalin for å fart i kroppen med påfølgende lykkerus, her har du en oppskrift:

Etter en rask kattevask (fordi du ikke orker å dusje) strekk armen ut etter deodorant, pass på å komme såvidt borti en flaske med mørk neglelakk som går i gulvet med et knas – selvfølgelig på de relativt lyse flisene.  Pass på at vinkelen neglelakken faller i, gjør at når den knuser så spruter det neglelakk på doskålen, baderomsinnredningen, veggen, søppelbøtta og den nye dongeribuksa du har brukt èn gang.

Fra å være en sombie som knapt kan stå, er det merkelig hva som nå skjer i kroppen.  Først fryser du til is og tenker #¤%&%¤»#¤#¤ og så må handling inntreffe. Du merker at det oser noe fra hjertet og ut i hele kroppen – adrenalinrushet er et faktum.

Du trenger nå dopapir i mengder!

Tørk hysterisk over de største flekkene, og prøv å unngå at de samler seg i fugene. Jeg vet nemlig at der er det ekstra vanskelig å fjerne den etterpå!!!!!! Når du så er ferdig og ser at arealet dekket med neglelakk bare er blitt fordoblet setter adrenalinrushet inn et ekstra gir og blodpumpa går for fullt. Du trenger neglelakkfjerner.

MYE neglelakkfjerner.  Hvis du, som meg, synes at det tar en evighet for at neglelakken skal tørke ordentlig når du lakker neglene, så kan jeg informere deg at det går lynraskt på varme fliser m.m. Bruk overdrevne mengder neglelakkfjerner på dopapir, trykk, gnikk, skrubb – det som faller deg inn. Det går greit på flisene, doskåla – vær forsiktig med baderomsinnredningen og panelet på veggen  – tror vi skal pusse opp eventuelt male badet til sommeren for å si det sånn. Buksa? – Hallo må vi snakke om alt på denne bloggen, det får da være grenser for hvor åpne og private vi skal være da!!

Når så neglelakkfjerneren er tom og dopapirbeholdningen er drastisk minket,

det meste av neglelakkmerkene er borte og adrenalinrushet er i ferd med å forlate kroppen, ja,  så kjenner du deg bare lykkelig – som om du svever. Livet er så fantastisk og ingen problemer skal få knekke deg, inntil du prøver å reise deg og kjenner at hodet er helt på bærtur. ……..her må jeg virkelig ta i bruk tenkeprikkene……….hvorfor føler jeg meg slik?………..AHAAAAA !!!!!! Man tager en flaske neglelakk og en flaske neglelakkfjerner og innhalerer heftig og full av adrenalin i ca tre kvarter.

Kan jeg kjøre bil i dag tro ?

Ønsker deg ei god helg med naturlig lykkerus!

Kjersti

En solskinnsdag i ferien min

I helga var vi på hyttetur og søndagen så slik ut:

Nydelig og helt fantastisk, nesten påskestemning tør jeg påstå. De andre hytteturerne ville gå på ski, det ville ikke jeg. Jeg går ikke på ski, men det er en helt annen historie.

Istedet rigga jeg  meg til med gyngestol (hagemøblene er innesnødd i boden), teppe, bøtte til å ha beina på og selvfølgelig strikketøy.

Fred og ro og Fru Langstrømpe kjente freden senke seg i sjel og sin, pulsen dale og det var nesten så hun kunne merke at fregnene piplet frem. Helt til:

Ja, du kan vel tenke deg det selv. Hvis du ser på hyttetaket, tenker at sola varmer godt og ser på stolens plassering. Tenk da at Fru Langstrømpe sitter der med nesa i sky og ser mer salig ut enn noen gang og plutselig en diger kladdeis med snø, mitt i fleisen.

Da var det slutt på idyllen for denne gang, pakking ble plutselig mye mer interessant, men jeg fikk iallefall to fregner og forhåpentligvis deg til å trekke på smilebåndet!

Ha en deilig dag, med kun sol i fjeset!

Kjersti

Fever,

….in the morning,  fever all through the night!

I fjor høst og vinter fikk  vi alt som gikk av basselusker, alle sammen!  I høst og vinter har ingenting rammet oss. Vi har banket, banket og banket i bordet(det er tre ganger vi skal banke, er det ikke?) når vi har snakket om at vi har holdt oss friske og kost oss over at det har vedvart. Vel, når noe høres ut til å være for godt til å være sant, så er det som regel det!

Feberen, snørra og hosten har inntatt huset!

Foreløpig er det bare Minien som er «nede for telling», men vi fortviler ikke, vi er nemlig godt forberedt og er innstilt på å ta vår del av «kaka». Bare sjekk ut her:

Noe som mangler? Vel, nesedråpene er to etasjer opp, så de orka jeg ikke hente, colaen er i kjøleskapet og potetgull i skapet. Skulle vel være godt rusta for å gjøre det beste utav det nå vel? Hjelper ikke det, satser vi på å lukke øynene et aldri så lite minutt og håpe på å være dekket av fjær når vi åpner dem, og at da alt av bassilusker er borte……er det ikke så enkelt det er da?

Ønsker deg ei hoste-, snørr- og feberfri helg, med en liten touch av myke fjær!

Kjersti

Gratulerer med dagen!

Kjære alle mødre!

Gratulerer med dagen! 

Håper dagen blir fin og at du får kjenne at du er spesiell…..

…..fordi du fortjener det!

Nyt dagen!

Kjersti

60 + 12

Helga som gikk var fylt opp med feiring og fest for to fanstastiske jenter!

Snuppa , min eldste datter, ble født på samme dag som min mor. Denne helga ble det da altså 60 – års feiring og 12 – års feiring i skjønn forening.

Siden det var et rundt og litt stort tall for Fru Langstrømpes mor, har det vært en del aktivitet, hva gaver angår i det siste. Det gleder et morshjerte å se at småtuppene tar etter interessen for håndarbeid.

Her er det Minien som er i gang med sitt første krysstingprosjekt:Hun har bestemt farger og hvordan det skal være selv. Jeg har bare hjulpet henne med å få ting litt riktig plassert og tegnet inn bokstaver og hjertet.

Etter mange timer med iherdig jobbing, må jeg si at jeg er ganske så imponert og stolt mor. Synes resultatet ble flott, for ikke å snakke om budskapet!

Fru Langstrømpes mor elsker engler, så Snuppa satset på det!

Synes denne ble helt fantastisk. Det ble noen timers arbeid dette også, men hva gjør man vel ikke for mormødre?

Glorien var noe av det som tok lengst tid og vingene var det vanskeligste, mener Snuppa! Fint ble det til slutt iallefall, synes nå jeg!

Snuppa var litt skeptisk til om det kom til å bli noe oppmerksomhet til henne på dagen, siden mormor skulle ha åpent hus! Det viste seg at det skulle «dryppe» litt ekstra og uventede gaver på henne utover dagen, så alt i alt avsluttet vi med klisjeen: » alle var enige om at det hadde vært en fiiiiiiiiin dag!»

Nå «brenner» bursdagspengene i lomma og det veies for og imot hva de skal brukes til! Iallefall hos 12 – åringen 😉

Her skinner sola fra klar himmel, snøen glitrer og det er kaldt. Kanskje jeg skal ut å lufte meg litt?! Skal du?

Kjersti

Jeg sliter litt!

Jepp, så har jeg sagt det! Jeg har også  sagt at denne bloggen er forbeholdt det positive som skjer på veien til å bli frisk. Å bli frisk fra ME.  Men så er det sånn at av og til må man fire litt på sine egne krav, faktisk ganske ofte, mange «steder» i hverdagen og livet generelt. Det er vanskelig å vite hvordan man skal være i møte med syke mennesker, (hva man skal si/gjøre og ikke si/gjøre)men det er ikke alltid så lett for oss som er syke å vite hvordan man skal være i møte med friske heller. Man vil ikke være for sytete, klagete, negativ og virke som om man synes synd på seg selv. Det kan mange ganger føre til at man pynter på sannheten, (samtidig  er det jo som regel på de gode/beste dagene man våger seg ut) og da er det jo ikke enkelt for de man møter å forstå hvordan man virkelig har det. Eller hva? En litt sånn tullete sirkel egentlig.

I høst hadde jeg en skikkelig opptur. Helt fra oktober til begynnelsen av januar, var jeg bedre enn hva jeg har vært på flere år. Det er stas,  ungene nærmest viste meg frem, «Se, vi har med mamma!» men samtidig vanskelig…..man må være forsiktig, og hvis man sier det høyt, ja da kan man knuse det hele og alt faller i knas. Vel, det har ikke falt helt i knas, men jeg må være ærlig å si at jeg sliter litt. Det var så stas å være bedre! Ikke frisk. Men bedre, helt til man våkner en dag og så er «bedre» borte.

Kathrin skriver et innlegg i sin blogg, Dans på roser, i dag. Hun traff fullstendig blink for meg.  Det er akkurat slik det er og jeg kunne ha brukt akkurat de samme ordene, hvis jeg hadde «funnet» dem og klart å sette dem sammen slik da – ja utenom kaffekoppen da, jeg drikker nemlig ikke kaffe, bare te.

Kathrin sier at hun vet ikke om innlegget blir stående der for alltid, men jeg har fått lov å linke. Les om du vil. Det er ikke ment som en klagesang fra min side, mer som et lite hjertesukk i forbindelse med nok en tålmodighetsprøve, nedtur og et aldri så lite tilbakeslag.

Men HEI! Jeg SKAL bli frisk altså…..en dag!

Ha en bedre aften!

Kjersti

2011/2012

 Jeg vil begynne innlegget med å takke alle dere som ser innom bloggen min, dere som legger igjen kommentarer og dere som bare sveiper innom.  Jeg setter utrolig stor pris på det og det har gått over all forventning siden jeg startet i april.  Jeg håper å se/høre mere til dere  i året som kommer, så skal jeg prøve å finne ting som er interessante nok til at dere vil fortsette å komme på besøk. Dere gir meg energi!

Vel,  årets siste dag nærmer seg og jeg har tenkt å være  å være litt sentimental, nostalgisk, ettertenksom og tullete ? Synes det er absolutt på sin plass.

Alf Prøysen skrev:

» Du ska få en dag i mårå, som rein og ubrukt står. Med blanke ark og fargestifter tell…..» 

Nytt år, nye muligheter. Hvordan gjorde vi nytte av det i året som gikk? Kan vi gjøre noe annerledes denne gangen? Mye kan jo tenkes gjennom, planlegges og has som mål, men så er det ikke alt vi kan styre.  Dessverre og heldigvis!

Året vi nå forlater har vært fylt med mange utfordringer, både i verdensbildet, i vårt lille land og privat.  Noe er så fjernt,  stort og grusomt at det er vanskelig å ta innover seg.  Noe er så nært, grusomt og ufattelig at det er vanskelig å begrense hvor mye det går innpå en.

Året har også vært fylt med gleder og gode opplevelser, også her i verdensbildet, i vårt lille land og privat. Jeg kunne jo nevnt eksempler i fleng, men saken er den at dere alle sikkert har forskjellige opplevelser selv, av hva som passer hvor og hvor mye vekt dere vil legge på de enkelte ting.

Jeg er vel ikke kjent for å fatte meg i korthet, hverken muntlig eller skriftlig. Jeg så et sitat på facebook og det passer egentlig ganske godt på meg:

«Problemet mitt er at munnen går så fort, at ofte har jeg allerede sagt noe  før jeg kommer på at jeg egentlig er beskjeden»

Mange ganger har jeg tenkt at jeg skal forandre på akkurat det der – skravlinga. At jeg skal sitte stille og holde munn.  Når jeg øver på det, så blir folk bekymra og lurer på om noe er galt, om jeg er sur eller dårlig. Hmmm….! Slanking har vel også streifet hodet noen ganger ved årsskiftene, økt treningsmengde, mindre godteri, flinkere til å besøke besteforeldre – er det bare meg eller er vi flere som pålegger oss selv dårlig samvittighet når vi er iferd med å gå inn i et nytt år?

Hans Erik (idol dommer) sa noe som fikk meg til  å skoggerle, men også til å tenke litt, under en av idolsendingene i høst. Det hadde vært mye kritikk til Vegard (2. plass i finalen) . Han fikk så hatten passet og ble betegnet som pub-sanger, kjedelig, dårlig vokal osv. osv. Men så gjorde han en opptreden som gikk helt i tråd med det han selv ville og slik han hadde gjort før.  Dommerne snur på flisa og er fornøyd.  Så kommer sitatet:

» Det å prøve å gjøre deg til en annen enn den du er, er som å skifte vinterdekk på en tomat. Det er utrolig tidkrevende og totalt meningsløst!»

Det synes jeg er ekstremt godt sagt og jeg synes også at du skal ta det til deg å være deg selv i det året som nå er iferd med å komme.

En annen ting, jeg er god til,  er at jeg er en mester i å overanalysere ting. Like før jul så jeg en episode av «Privat praksis» som satte fingeren på det. Her handler det om en gjeng med leger og psykologer som jobber tett sammen(tidvis litt vel tett) om pasientenes ve og vel.  Cooper (psykolog) og Charlotte (lege) er gift og en kveld er de like oppgitte begge to. Gjorde de nok, presset de pasientene for mye eller for lite, skulle de fortalt dem mer eller ble det for mye informasjon,  burde de gitt mer av seg selv, ble de farget av sine egne opplevelser osv. osv.  Situasjonen er velkjent for meg, ikke som lege eller psykolog, men som menneske overfor mine medmennesker.  Charlotte (tørrlagt alkoholiker) kommer da med dette sitatet fra et av AA – møtene hun har vært på. Sitatet er velkjent, men det var en god påminnelse, iallefall for meg – og kanskje du også kan nyte godt av det!

«Gud gi meg sinnsro til å godta det jeg ikke kan forandre. Mot til å forandre det jeg kan, og visdom til å se forskjellen.»(Ukjent)

Ønsker deg et spennende, innholdsrikt og godt nytt år,  hvor du kan være deg selv og gjøre ditt beste – det er nemlig godt nok!

Kjersti